Historie

Søgne Gamle Prestegård er gårdsnummer 1 og bruksnummer 1, og har gitt navn til bygda. At dette stedet også er valgt til kommunens kultursenter, er en bemerkelsesverdig og klok beslutning.

Et sted som har vært et senter omtrent så lenge det har bodd mennesker i Søgne, har ei lang historie å fortelle. Mennesker, bygninger og funksjoner har skiftet. Stedet har utviklet seg og endret karakter. Man kan med rette si at folk skaper sted.

Hva som fikk den første søgnebonden til å velge akkurat den plassen, kan vi kanskje fornemme når vi betrakter dette lune stedet med vide sletter, og like i nærheten av elva. Her var det nært til mat og drikke, men det var nødvendig å beherske jakt- og fiskekulturen for å overleve.

Tidlig var denne gården et sentrum. Søgnegården omfattet kanskje hele den østlige delen av nåværende Søgne kommune. Gården var et tyngdepunkt, og her bodde trolig den mektigste familien i området.

I respekt for de som døde, utviklet det seg skikker som tok vare på deres ære og verdi som kulturbærere. Gravhaugene som lå nær kirka fram til forrige århundre, vitnet om at Søgne også ble et hellig sted. Vi vet ikke, men kanskje ble det bygd hov på Søgne?

Fram til middelalderen ser stedet ut til stadig å ha vokst i betydning, og ble etter hvert prestegård og etter reformasjonen også embetsmannsgård, siden prestene var kongens menn.

Om kirken førte gamle førkristne tradisjoner knytta til stedet videre i en ny form, vet vi heller ikke med sikkerhet, men prestene ble som forkynnere og «lærde» viktige kulturformidlere.

Allerede i 1344 er det dokumentert at Søgnegården var prestegård, knyttet til kirka, som trolig ble bygd på 1000-tallet. At det også var andre bygninger på gården svært tidlig, bevitnes med funn av en stokk i jorda bak Låven i 1997. Denne stokken er datert mellom 1040 –1215 e.kr.

Sannsynligvis har det vært prestegård og bodd prest på Søgne fra tidlig middelalder fram til svartedauen. Gamlekirka som står der i dag er bygd 1640.

I gammel tid lå Søgne prestegård ved ferdselsveien mellom Kjos og Tangvall. Kysten og havet var en annen viktig trafikkåre. Impulser fra inn- og utland ble fanget opp, og Ny-Hellesund (som lå under søgnegården) ble et vindu mot verden. Jordbruket utviklet seg, fiske i sjø og elv ble ikke mindre viktig og skogbruk og tømmerfløting ble øket i omfang. Sammen med nye kunnskaper og behov endret bygningsmassen seg på Søgne.

I tida Norge lå under Danmark, var det flere danske prester/embetsmenn på Søgne. Konkret knyttet til gården vet vi lite om den påvirkningen, men generelt kan man si at de impulsene som kom på den måten, gav søgnefolk nye inntrykk, lærdom og ideer. Vi vet også at dansketida over tid styrket den nasjonale bevisstheten.

At dette delvis falt sammen med Peder Bjørnson sin tid på Søgnegården, og at Bjørnstjerne Bjørnson i perioder var her hos sin far, legger enda et moment til søgnegården som kultursenter. Noen av hans verker er monumenter i norsk litteratur, og det er interessant å tenke på at noe av dette er skapt på Søgne Gamle Prestegård. Det gir også tanker om at sted preger folk.

De siste 100 årene har kommunesenteret flyttet seg vestover. Søgnegården kom kommunikasjonsmessig og geografisk i bakevja. Bosettingsmønsteret endret seg, og Lunde og Tangvall ble etter krigen de politiske og handelsmessige sentre.

Ikke desto mindre har Søgne Landbruksskole (etablert 1896) vært en viktig kulturformidler til bønder og lokalsamfunn i hele landsdelen i dette århundret. Søgnes ånd har gitt impulser til mange bønder gjennom årene, når gamle tradisjoner knyttet til landbruket ble videreutviklet og formidlet til lærevillige odelsgutter.

Fra 1912 – 33 ble det drevet husmorskole på Landbruksskolen. Fra 1992 heter skolen Søgne videregående skole.

Det nye århundret kjenner vi ennå ikke rekkevidden av. Men med å lese historien, og noen av de vedtakene som er gjort omkring Søgnegården, kan vi kanskje ane konturene av ei ny storhetstid?

Fortsatt er det slik at folk preger sted. I 1989 dannet Vest-Agder fylke og Søgne kommune stiftelsen Søgne Gamle Prestegård. Denne stiftelsen disponerte de gamle bygningene på gården til kultursenter. Stiftelsen satset, i nært samarbeid med Søgne kommune, store beløp på oppbygging av bygningsmassen. Flere hus ble restaurert. Låven skulle gi plass til samtidskultur, men det ble også avsatt arealer til museum.

Samtidig som dette skjedde ble det fattet vedtak om at Søgne kommune skulle overta hele den gamle bygningsmassen på Søgnegården. Fra januar 2000 – desember 2003 var kultursenteret organisert som et kommunalt foretak. Fra januar 2004 ble det omorganisert til kommunal enhet: Enhet for kultur med hovedsete på Søgne Gamle Prestegård.

Kulturen knyttet til jorda, skogen og husdyr lever videre på Søgne videregående skole. Søgne gamle kirke er fortsatt i bruk som menighetskirke. Kirkegården er utvidet, og både kirke og kirkegård forvaltes av menighetsrådet.

Kultursenteret fylles nå med noe av den kulturen som har utviklet seg gjennom århundrene; litteraturen, bildene, kunsten, musikken, teateret, revyer, film, dans, aktiviteter for eldre, scene for ungdommer, kulturskole osv osv.

Alt dette vil skje i en gammel ramme av bygninger, og ytre miljø som gjør at det settes inn i en større sammenheng. Søgnegården har alltid vært et kultursenter. Derfor er det egentlig en videreutvikling og videreføring av stedet som nå er et kultursenter.

For i tillegg til kvaliteter knyttet til flotte bygninger, bygger vi videre på en klangbunn av gammel og verdifull tradisjon. Historien på Søgne Gamle Prestegård gir hele kommunen en grunnmur å bygge videre på. Det trenger vi for å ta vare på mennesket og kulturen i ei tid som preges av rastløst jag etter penger.

I møte med det neste årtusen fortsetter vi våre forfedres verk. Vi står nesten på hellig grunn, og lager møtested for Søgnes nye generasjoner.
Og kanskje vi igjen forstår hvorfor akkurat dette stedet ble valgt.

Terje Seilskjær